Sør Afrika – ville dyr og trivelige mennesker

Etter litt venting ble vi på kaikanten i Richards Bay mottatt av smilende tollere og småjoggende immigrasjonsmyndigheter. Egentlig hadde de ikke tid til oss seilere. Store skip ventet også på deres tjenester. Formalitetene gikk unna på ”no time” og vi ble ønsket velkommen til Sør Afrika innen tollerne forsvant til neste oppdrag.
Med formalitetene unnagjort forhalte vi Empire til Zululand Yacht Club. I løpet av de nærmeste dagene ankom også de fleste andre båtene vi hadde møtt over Det Indiske Hav. Pomona, Satumaa, Conversations, Exabyte, Lovisa, Panacea, Hokus Pokus og mange mange flere. Amerikanske s/y Ventana med Rachel og norske Elisabeth møtte vi også i Zululand Yacht Club. De hadde vært i Richards Bay ett år, med oppussing av båt og sightseeing i Sør Afrika som hovedaktiviteter. Også Rachel og Elisabeth møtte vi sist i Thailand i begynnelsen av 2010.

Dyr og kultur
Heidis foreldre mønstret på i Richards Bay – for åttende gang siden vi kastet loss i 2005. Med leid bil satte vi fra Richards Bay kursen mot zulu landsbyen Dimazulu Village. Der lærte vi om zulu`enes liv og levnet innen besøket ble avsluttet med lokal dans.
I St. Lucia besøkte vi elvemunningen, der krokodiller og flodhester lever fritt i stort antall. Mens vi spiste lunch i St Lucia Yacht Club ruslet en flodhest ubesværet rundt i den grunne elven, rett utenfor det skrøplige gjerdet ved yachtklubben. Ganske fasinerende!

The BIG 5
De neste dagene egnet vi til Hluhluwe/Imfolozi (uttales sluslui/imfålåsi) naturreservat. Med egen bil kjørte vi to dager rundt i den 96000 hektar store parken – og fikk se ”alle dyrene i Afrika”. Av de såkalte ”fem store” fikk vi se fire – elefant, bøffel, løve og neshorn. Leopard, som er den siste av ”de 5” fikk vi ikke se. Til gjengjeld traff vi på mange andre dyr. Zebra, giraff, antiloper av ulike slag, vortesvin og ”you name  it”. Det var fantastisk å oppleve dyrene på så nært hold.
En natt overnattet vi inne i naturreservatet – sammen med besteforeldre og våre seilervenner fra Pomona og Satumaa. Fire små bungalover var bundet sammen med gangveier hevet over bakkenivå. Fra fellesrommet i midten hadde vi flott utsikt ned til elven og vannhullet. På morgenen stod vi opp i god tid før solen – for å gå tur i villmarken i gryningen. Med væpnet parkvokter som guide ruslet vi et par timer i ”bushen”. Vi fikk ”kun” se en liten flokk med antiloper denne morgenen, men det var utrolig å vite at selv om vi ikke så mange dyr rundt oss, var det helt sikkert ”skumle” dyr som observerte oss! Vi så spor etter både neshorn, bøffel, giraff og flere andre av ”dyrene i afrika” – og parkvokteren delte villig sin kunnskap om naturen og dyrelivet med oss. Vi hadde fantastiske dager i naturreservatet – sammen med Heidi`s foreldre og våre gode seilervenner!

Fulle pass
Innen vi kastet loss fra Zululand Yacht Club rakk vi også en ”liten” biltur til Pretoria, Sør Afrikas administrative senter. Med Heidi`s foreldre og Eirik trygt plassert i Empire, kjørte Styrmann, Kaptein og Marius tur retur Pretoria på 24 timer. Målet for turen var den Kongelige norske ambassade. Heidis og Eivinds pass hadde etter nesten syv år på tur få ledige sider igjen. Nye pass måtte bestilles ved personlig fremmøte på ambassaden – og Helen Borge ved ambassaden i Pretoria ga oss utmerket service. Passene ville være klare på tre/fire uker – og kunne utleveres ved konsulatet i Cape Town. Vel tilbake i Richards Bay viste triptelleren 1600 kilometer...

Frisk seilas
Agulhas strømmen setter sydover langs Afrikas østkyst – enkelte steder med opp til seks knop. Når sønnavinden setter inn med kulings styrke gir det fort utrivelige seilingsforhold – spesielt for den som befinner seg i Agulhasstrømmen. Kommer vinden derimot fra nord, gir strømmen hurtig seilas for den skal sydover...
De 90 nm fra Richards Bay til Durban gikk radig unna i løpet av en natt. Da vi litt vel ivrige etter å komme oss videre sydover med Heidi`s foreldre om bord, etter kun èn natt i Durban satte kursen videre sydover, fikk vi oss ”en i trynet”!
Det lille pustet fra syd som værmeldingen hadde lovet innen nordavinden igjen skulle dominere, ble til stiv kuling fra syd som ikke ville gi seg. Fire timer etter at vi kastet loss fra Point Yacht Club i Durban var vi tilbake på samme plass, etter å ha fått ”rusket” oss litt i Agulhas strømmen.

Mot syd
6 dager senere var værmeldingen igjen lovende. Med friskt mot kastet vi loss og kursen ble atter en gang satt sydover. Med kuling fra nord gikk det raskt sydover. Vinden dro seg etterhvert over 20m/s – men altså som medvind. Vi noterte topp fart på 14,7 knop gjennom vannet, med 18,6 knop som høyeste observerte fart over grunnen! Hvem var det som kalte Empire for ”Bavaria cargo”? De 250 nautiske milene mot East London – der vi fant det best å søke havn siden det på ny var ventet sønnavind – gikk med andre ord radig unna.

Forlatt by?
I våre litt utdaterte pilotbøker så East London ut som en trivelig by med en hyggelig marina. Byen lignet mest på en spøkelsesby – der mange hus stod tomme. Havnen led under planer om opppussing, en gang i fremtiden.
Vi ”parkerte” Empire mellom en utbrent motorbåt og en sliten lokal seilbåt. Bryggene hadde sett bedere dager, men vi fant etter litt leting både strøm og vann. De få menneskene vi møtte på brygga var vennligheten selv, men å reke gatelangs  til fots utenfor området ble på det sterkeste frarådet. Med nye dager å vente før det igjen kunne påregnes nordlig vind, ble det fra East London Heidi`s foreldre satte kursen mot Norge.

”Gamle venninner”
Neste stopp sydover ble planlagt til Port Elisabth, men underveis ble vi fortalt om Port St. Francis. De ekstra 40 nm var ikke mer enn at vi fint ville rekke dit innen sydvestlige vinder skulle sette inn. I tillegg var Port St. Francis nærmere Heidi`s barndomms venninne i Jeffreys Bay, som vi egentlig hadde tenkt å besøke fra Port Elisabeth.
Vi hadde ikke kart over Port St. Francis, men via 3G mobilt nettverk lastet vi ned bilde fra GoogleEarth, som ga oss en ide om hva vi hadde i vente. I tillegg hadde vi da vi nærmet oss kontakt over VHF med danske Exabyte, som allerede befant seg i havnen.
Store bølger brøt sidelengs over innseilingen de siste 100 metrene mot moloåpningen. Like før ”point of no return” avbrøt vi innseilingen. Det så rett og slett for skummelt ut.
Da vi forsøkte igjen rett før høyvann 2½ time senere hadde forholdene roet seg noe. En av marinaens karer møtte oss i gummibåt like utenfor ”point of no return” for å lese bølgene. Etter ett sett med store bølge ga Eddie tegnet og vi ga full gass etter gummibåten mens vi siktet på moloåpningen. Heidi`s mammanerver sitret av angst, men også Kapteinen hadde alle sanser åpne. Vel innenfor moloen var vi enige om at innseilingen var noe ”frisk”!!!

Ferieby
Port St. Francis er en trivelig liten havn, hovedsaklig basert på sør afrikanske feriegjester og fiskebåter, men også noen fastboende holder hus rundt havnen. Mange lokale la turen bortom Empire for å slå av en prat.
Heidi`s norske venninne Marianne som har funnet seg en sør afrikaner til mann, hentet oss i Port St. Francis. Heidi og Marianne hadde ikke sett hverandre på nesten 20 år – og det ble et hjertelig gjensyn. Marius og Mariannes datter Maya fant raskt tonen. Etter en halvtimes lek forsto Marius hva som var vitsen med å gå. Hittil hadde Marius bare gått så lenge han hadde noe å støtte seg til – noe han stort sett har hele tiden i båten. Skulle ha sjangs på Maya var det bare å slippe taket...
Kvelden hjemme hos Marianne og Robert bød på ”ekte” sør afrikansk braii – grillaften - og overnatting på land! Senere fikk både Maya og Marianne teste ut hvordan det er å sove på gyngende underlag.
Innen vi kastet loss ble vi også invitert til braii hos Johan og familien, som bodde like ved havnen i Port St. Francis.  Den ”tilfeldige” grillaftenen viste seg å være fruens bursdag – med mange gjester rundt bordet. Som vi har sagt mange ganger tidligere – det er menneskene vi møter underveis som setter ”prikken over i`en” på stedene vi besøker!

Rundt Afrikas sydlige odde
Da vi seilte ut fra Port St. Fransis var det tilnærmet flatt hav utenfor moloen. Kun en svak duving var å merke. Med værmelding som lovet fin vind for noen dager ble kursen satt for en ankerplass rett øst av Cape Agulhas. Ettersom vi kom nærmere viste nye gribfiler at neste lavtrykk var ”forsinket”. Det så plutselig ut til at vi kunne rekke helt til Hout Bay sør for Cape Town innen vinden ville bli ufordelaktig. Vi lot det stå til. Cape Agulhas ble passert for motor en mørk natt. Afrikas sydligste odde, som altså ikke er Kapp det Gode Håp, fikk vi ikke sett. Og med dèt var vi tilbake i det samme havet som vi forlot sent i 2006 – Atlanterhavet.
80 nm og noen timer senere skeld vi forbi det mer berømte kappet. Kapp det Gode Håp ble passert for babord halser i en frisk bris fra vest sørvest.

Rikt dyreliv
I havet rundt oss så vi både delfiner og sjøløver. I fiskesnøret nappet noe som var veldig stort som dro ut 200 meter snøre på få sekunder. I en periode hadde vi rundt Empire fem stooore skygger i vannet, som holdt samme kurs og fart. Det var ikke smågutter som holdt følge med oss. Hvilken type hval det dreide seg om fikk vi aldri vite, siden de aldri stakk noen ”kroppsdeler” over vann. Kort etter passeringen av det berømte kappet, som bare er tuppen på halvøya syd for Cape Town, halte vi om bord to flotte yellowfin tunfisk. En drøy time senere rundet vi inn bukten Hout Bay og siktet mot moloen innerst i bukten. Hout Bay Yacht Club Marina skulle bli Empire`s adresse for jule- og nyttårs feiringen 2011.

FORSIDEN>>>